Draumebandet del I

Draumeband

Det er aldri lett å sette sammen et drømmeband. Du har tre til syv valg sånn ish. I utgangspunktet er det umulig, men jeg skal gjøre det. Grunnlaget til valgene gjøres på mine helt egne subjektive meninger. Hvis du leser denne teksten så er det viktig at du tar alt med en klype salt, og det er viktig at du vet at du kan være uenig.

Det som går gjennom hodet mitt når jeg skal lage denne listen er hvorvidt musikerne skal være ett hundre prosent mine personlige favoritter eller personer som jeg mener kan passe sammen.

 

Jeg har fokusert mer på det første, disse musikerne vil nødvendigvis ikke skape det aller beste bandet i form av kommersiell super musikk, men med alle disse kreftene, tankene og den kreativiteten som disse kara har så ville musikken blitt noe helt for seg selv.

Jeg tenker såpass at hvis en musiker har noe spesielt og unikt med seg selv, hadde det vært spennende å se musikeren jobbe sammen med andre unike sjeler, og det er det som er drivkraften i listen.

Listen inneholder fem musikere som jeg elsker, som jeg har tilbrakt timesvis med høretelefoner foran cd spilleren med. Det er et fåfengt ønske at alle disse skal stå på en scene samtidig, men det er en konsert jeg ville solgt sjela mi til satan for.

Kreativiteten i denne gruppen ville blitt magisk, de ville tryllet fram toner fra en annen verden, samtidig som de ville ha utstrålet en energi som aldri kunne blitt etterlignet igjen.

 

Buckethead: Karakteren – Geniet

buckethead

Hvem er buckethead spør du, der du sitter bakoverlent i kontorstolen med pisslunka cola en halvmøncha grandis og Death magnetic på øret. Slå av musikken, fisk fram ei pose cheez doodles og gjør deg klar til premium kunnskap om en av historiens beste, men og ukjente musiker.

 

Buckethead ble født som Brian Carroll i 1969 og plukka opp gitaren i 12 års alderen. Da han var 13 flytta han fra Huntington Beach til Claremont og fikk timer av selveste Paul gilbert og Pebber Brown, for å nevne et par. Han spilte sin første konsert som 14 åring på en café i Claremont California. Bare for å få det kjipe ut av veien

 

Historien og de tidlige årene til Buckethead før 1988 er egentlig ikke så fryktelig interessant med unntak av et par forrykende sceneshow midt på 80-tallet med bandet Class- X

 

Det er fra 1988 og til nå at magien blir skapt, jeg fant Bucketheads “Bucketheadland” fra 1992 i en CD-skuff hos fattern da jeg var 10, og jeg hadde aldri hørt noe lignende. Kommer virkelig disse lydene fra en gitar? Hvilken planet er denne mannen fra? Fattern ante ingenting, han hadde plukka opp CD’en i ei kasse på et loppemarked når han kjøpte en ghettoblaster.

Jeg måtte vite mer, jeg brukte alle tellerskrittene vi hadde på internett og lagde telefonregninger som får 14 år gamle jenter til å tilbe meg som gud, og jeg fant gull. Napster og Kazaa hjalp til med å få meg den musikken jeg trengte. Timesvis brukte jeg på se på MTV og lese i musikkblader i håp om at noen skulle omtale Buckethead så jeg fikk vite alt jeg trengte, men det skjedde aldri.

Lenger ned i veien fikk alle internett og jeg kunne finne mer informasjon og mer musikk. Jeg har kjøpt over 30 plater og X antall DVD’er med Buckethead, men hva skaper karakteren Buckethead?

 

Det er en genial måte å distansere seg fra seg selv. Buckethead kan ta på seg bøtta og maska si og gå opp på scenen uten en eneste bekymring for seg selv fordi han spiller en karakter og kan dykke helt inn i denne karakteren og utforske helt andre og nye sider ved denne karakteren.

Buckethead sin stil kan ikke defineres, gi han et strengeinstrument og han kan spille det, sammen med saksofoner, fløyter og lignende. Mannen er et musikalsk geni.

 

Hvorfor Buckethead? Variasjonen er stor, for å få utnytte av musikken må man sette seg ned, lytte til notene og høre etter hvor bredt han utnytter de mulighetene som eksisterer, hvor han sprenger grensene for hvilke lyder man kan få ut av en gitar koblet opp mot en forsterker. Hvordan kombinasjonene av pedaler, innstillinger, tremolo og overdrive lager lyder og musikk som ikke tilhører denne verdenen.

 

Buckethead er et geni som fortjener anerkjennelse på linje med Clapton, Page og Morello. Sett deg ned, finn fram Bucketheadland og bare hør, hør og nyt.

Les Claypool – Bassisten er kongen

Les Claypool

 

Så du sitter her igjen ja, du har dykket ned i Buckethead og funnet frelse, men du trenger mer. Du trenger noe mer for å fullføre bandet. Du trenger Les Claypool, Bassisten som har sitt eget band. Steng krana og gjør klar adjektivene

 

Leslie Edward Claypool ble født i 1963, og det er vel egentlig all bakgrunnsinformasjonen du trenger om han. Han ville som alle andre spille gitar fra starten av og bli Eddie Van Halen, men alle var gitarister så han plukket opp bassen så han i det minste kunne være med i ett band.

Han fikk mye av sin lærdom av Rhys Hickman som var en mester på Slap-bass teknikk. Les brukte mange år på å lære denne teknikken og ble en mester.

Da Cliff Burton gikk i penalet i 1986 ble Les spurt av sin barndomsvenn Kirk Hammett om han ville dra på audition for Metallica. Hetfield uttalte at han var “for god”. Les mente selv at han ikke passet inn, at han var for “funky” og ville blitt et freakshow innad i bandet. Jeg står med Hetfield.

 

Lenger ned i veien startet Les bandet Primus. Primus er Les Claypool. De aller fleste band sentrerer seg rundt en vokalist og en gitarist, og det er sjeldent og se en bassist som frontfigur. Du kan komme nærme med Kilmeister i Motorhead.

 

Det å se Les stå på scenen, det å høre primus sine låter fremhever kun poenget mitt. Primus sine låter handler om bassen til Les, musikken sentrerer seg rundt bassen som hovedinstrument, gitarsoloene er sjeldne og korte, mens slap bassen går i firehundre og søtti gjennom sang på sang. Verken trommeslageren eller gitaristen i primus er dårlige musikere, tvert imot, og det kreves dedikasjon for å gi så mye av seg selv til Les.

Det skal ikke stikkes under en stein at Primus spiller alternativ snål rock, med mindre fokus på at lyrikken i sangene faktisk gir noen mening med det første. Wynona’s Big Brown Beaver og Tommy the Cat er gode eksempler. Målet er ofte å skape forvirring for å luke bort lyttere som ikke er der for å høre god musikk.

 

Vokalen til Les er bare et rart sideshow, det eksisterer ikke en låt i Primus vokabularet som ikke fremhever Les’ bass som hovedfokuset i sangen, og det er det som er så fantastisk. Når du begynner og bli mer ignorant til lyrikken og fokusere mer på det musikalske, det er da du finner geniet Les Claypool. Når du ser forbi gitarklimpringen til LaLonde og hører etter slapbassen og det gir deg en enorm ro i sjela samtidig som det gir deg lysten til å “do the funk” hele veien til studiet.

 

Fyr opp ei låt. Le litt av lyrikken, bli for musikken.

The Rev – Dead at 28, alive at 28

The Rev

 

Karrieren var lys for vår en av vår generasjon’s beste trommeslagere, alkoholen og pillene rev han bort. Nå har jeg vært gjennom Gitaren og bassen, det er på tide og gi trommene en sjanse.

Ta handa bort fra ansiktet og skru av den svenske gangster rappen. Det er tid for metall.

 

James Owen Sullivan ble født i 1981 og vokste opp i Huntington Beach i California. Fikk trommestikker da han var fire, og trommesett da han var ti, han var dømt til å bli trommeslager. På videregående spilte han i flere band, men det var ikke før han møtte M. shadows og Synyster Gates at det virkelig begynte.

M. Shadows hadde en visjon om å skape en ny metallsjanger, og han hadde definitivt stemmen til det. Med shreddingen til Synyster og takten til The Rev var Avenged Sevenfold et faktum. Det var noe spesielt med akkurat dette bandet.

 

Det handler mye om sammenligning og utvikling av musikk de siste årene. Metall ble tyngre, mens pop ble lettere. Band som Slipknot og Metallica var store mainstream band innafor det nye brede metallspekteret, mens på den lettere siden eksisterte punk-pop band som The Offspring og Blink-182.

Jeg var uvitende på min første konsert i 2006 da A7X oppvarmet for Iron Maiden på Valle Hovin i Oslo, og utenom energien til M. Shadows var det The Rev som imponerte meg mest, hvordan han skiftet takt, hvordan han sang på mellomspill og trommesoloene ut av en annen verden. Det var noe spesielt, noe nytt, noe verken beistene Chris Slade eller Nicko Mcbrain kunne etterligne.

 

Det ga en hype som var helt ny, musikken var steinhard. M. shadows screamet lungene sine ut av kroppen foran på scenen, men foran ved gjerdet sto jeg og var betatt av The Rev, hvordan kunne han så mykt spille så hardt? bevegelsene var helt uten feil og det var ikke noe tvil hvor trommestikkene skulle til en hver tid, han kunne gjort det i blinde.

Mange har prøvd og sette stilen til The Rev i bås, men jeg vil ikke, ikke du heller. The Rev satte sitt eget preg på trommeverdenen, han visste hvilke lyder som trengtes til hvilket sted og på sekundet når han måtte treffe trommeskinnet, det var magi.


Tragisk nok døde han i 2009 av overdose, men The Reverend Tholomew Plague vil leve i evigheten til metallfans som en av vår generasjons aller største trommeslagere. Vil du ha noen verk, lytt nøye til Beast and the Harlot og A Little Piece of Heaven.

 

Link til Del II:

http://minerva.hivolda.no/masmagazine/?p=197

 

 

legg igjen en kommentar

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>