Draumebandet Del II

Draumeband

Sterke Styrk fortsetter jakten på draumebandet med barndomshelter. Les mer her!

 

Det som går gjennom hodet mitt når jeg skal lage denne listen er hvorvidt musikerne skal være ett hundre prosent mine personlige favoritter eller personer som jeg mener kan passe sammen.

 

Jeg har fokusert mer på det første, disse musikerne vil nødvendigvis ikke skape det aller beste bandet i form av kommersiell super musikk, men med alle disse kreftene, tankene og den kreativiteten som disse kara har så ville musikken blitt noe helt for seg selv.

Jeg tenker såpass at hvis en musiker har noe spesielt og unikt med seg selv, hadde det vært spennende å se musikeren jobbe sammen med andre unike sjeler, og det er det som er drivkraften i listen.

Listen inneholder fem musikere som jeg elsker, som jeg har tilbrakt timesvis med høretelefoner foran cd spilleren med. Det er et fåfengt ønske at alle disse skal stå på en scene samtidig, men det er en konsert jeg ville solgt sjela mi til satan for.

Kreativiteten i denne gruppen ville blitt magisk, de ville tryllet fram toner fra en annen verden, samtidig som de ville ha utstrålet en energi som aldri kunne blitt etterlignet igjen.

 

 

 

Steve Vai – Det er kunst

Steve Vai

Det er tid for rytme, og selv om Vai er muligens kjent bedre som en sologitarist og geni vil han passe bedre inn her som rytmegitarist. Nå som du har hørt nok heavy metall og er halvdøv etter rytmene til The Rev, så er det bare å henteut ei flaske brun sprit og lytte.

 

Steven Siro Vai ble født i 1960 i New York. Etter å ha hørt Jimmy Page rocke alt som eksisterer da han var 13, plukka han opp gitaren og fikk allerede året etter gitartimer av legenden selv, Joe Satriani. Han spilte i flere lokale band før han i 79’ sendte Frank Zappa et transkript av en trommeinstrumental og seg selv på gitar.

 

Zappa ble grusomt imponert og rekrutterte han til bandet sitt, hvor Vai spilte fra 80 itl 82. Deretter startet solokarrieren i 83. For min egen del virker det rart og gi opp selveste Zappa for en solokarriere i 83.

 

Min egen Vai opplevelse startet i 2000-års skiftet da jeg så filmen Crossroads fra 86. Mot slutten av filmen møter Daniel-san Vai i en gitarduell, og det var faktiskt trist å se Vai tape. Bak meg satt fattern og mumla om at Vai fortjener så evig mye bedre enn å tape for en guttunge i en film.

Steve Vai er mest kjent for sine instrumentaler og backingtracks for “større” gitarister. Det er magi og høre Vai spille “For the love of god”, jeg kan sove til gitarspillet hans. Det er rått og hardt, men det er en flow i gitarspillet som gjør det mykere enn bjørnepels foran peisen. Rytmen i sangene og instrumentalene er det bare han som kan få til.

 

Det krever en enorm musikkforståelse for å kunne spille ti minutter lange gitarsoloer som folk vil høre på, han samler gigantiske konsertlokaler og spiller timeslange konserter uten å synge et ord. Folk er der for å lytte og være inne i konserten. Vai trekker folk inn i konsertene sine som om det er de som står der og spiller. Backingbandet kunne godt etter en sang og ingen ville merka det.

Grunnen til at han også kan være en rytmegitarist er fordi han vet nøyaktig når lyset er hans og når han skal trekke seg litt tilbake. Han er ekspert på å få fram det beste i andre gitarister og fremheve bandet han er med i som helhet, dette kommer ekstremt godt fram på Zappa’s plate “The Man from Utopia” fra 83 hvor Vai spiller mye aukustisk. På flere sanger er det hans bakgrunnsmusikk som skaper sangen mens Zappa flyter mye på den rytmen Vai lager.

 

Det kreves mye av gitarister å gi fra seg rampelyset til andre gitarister på en scene, ser man spesial line upen fra tidlig 90 tallet med Knopfler, Clapton, Sir Elton og Collins på scenen. Kan man se inn i sjela til Clapton når knopfler spiller sangene sine at han har problemer med å gi fra seg rampelyset. Ingen disrespekt til Clapton, han er min all time favoritt

Forskjellen her er at hvis man ser Vai som rytmegitarist på scenen ser man at han elsker og fremheve personen som står foran han, og når det først er hans tur tar han den ALLTID helt ut. Om det handler om tapping og pulloffs fra en annen verden eller å voldta whammy’en, så er det alltid en orgasmisk følelse og se Steve Vai på scenen.

 

Sett på Tender Surrender før du legger deg og det vil dysse deg i søvn samtidig som det vil holde deg våken for å se geniet i aksjon.

 

Zack de la Rocha – Et ansikt til Rap metall

Zack de la rocha

Du tenker kanskje. “Hæ.. Zack er ingenting uten RATM!*”. Det er her du tar feil, og jeg skal forklare hvorfor nettopp Zack er en av de viktigste stemmene som lever. Spark ut syltetøyet og inn med politisk metall rap.

 

Zack ble født i Long Beach California i 1970 og flyttet når han var ett år til Irvine. Han mente denne byen var den mest rasistiske byen i USA. På ungdomsskolen og videregående var han dypt inne i punk og hardcore scenen. Han dannet et hardcore band med sin framtidige bandkamerat i RATM, Tim Commerford. I 1990 møtte han Morello og Wilk. Litt senere fra RATM et faktum.

RATM har på mange måter definert og vært en av de mest innflytelsesrike bandene i nyere hard rock og metall. Tom Morello definerer og tøyer grensene på hver eneste sang, og Zack gir liv til sangen, det er ikke noe tvil om at det er slik sangen skal synges.

 

Man merker fort hvorfor Zack er viktig, lyrikken han skriver, fremfører og rapper er helt unik. Man må høre sangene opptil flere ganger før man forstår hvordan det hele passer inn, med Morello sin scratching i bakgrunnen og Zack sin dødsharde iskalde rap fosser det politisk friske og venstre hatende tekster ut uten pustepauser.

Zack legger aldri skjul på hva han mener, han har stått foran FN sin generalforsamling og regelrett kjeftet på Amerika, om behandlingen av politikere. Det er ingen andre som kan skryte av det, og selv om han kan, så gjør han det ikke.

 

Det å forstå hva Zack mener kan være vanskelig hvis du ikke hører etter, RATM er et band som høres på flere ganger, en gang for musikken, og en gang for vokalen. Det er klin umulig og få meg seg begge deler på en gang. Enten så dykker du inn i Morello sin tøying av gitarens grenser, eller så hopper du inn i de steinharde tekstene til Zack, og det er når du legger sammen to og to du forstår.

 

Det var når Chris Cornell kom på banen, RATM ble “oppløst” og Audioslave ble dannet alle forsto hvor viktig Zack hadde vært. Chris er en fantastisk vokalist, men uten Zack var ikke soloene til morello like stilige, bassen til Tim var litt sløvere. Audioslave lagde fantastisk musikk, men innerst inne så visste alle at det var Zack som var ment til å stå på den scenen.

 

Jeg feiret da Zack kom tilbake, han var like rå og iskald som før, Bulls on Parade og Guerilla Radio ble fremført med samme energi, ansiktsuttrykkene til Tim og Tom var tilbake og hoppingen var mer eksentrisk. Magien var tilbake iblandt dem, og det var glede fra en ende til en annen.


Zack kan alt, han kan fremføre steinhard rap, synge melankolsk og snakke midt i en sang, og det gir perfekt mening. Ingen sammenligninger trengs. Zack må oppleves uten å tolkes. Bare lytt og lytt mer.

 

 Link til Del I:

http://minerva.hivolda.no/masmagazine/?p=187

legg igjen en kommentar

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>